I skrivende stund er det fortsatt fastetid. Den innledes med askeonsdag. Aske er et gammelt uttrykk for sorg, anger og bot, og også et symbol for utbrenthet og håp som er gått under. Et bilde som har vært knyttet til askeonsdagen er Fugl Fønix – fuglen som brenner seg selv til aske for så å stå opp igjen. Denne legenden er gjengitt lenge før Jesus ble født, men kirka har brukt den for å formidle budskapet om ham.

Denne påsken blir spesiell. Det er mye aske og utbrenthet i Ukraina. Tenk at vi skulle oppleve krig i Europa. Bildene når oss og fester seg til hukommelsen.

Det blir en kontrast til det som skjer rundt oss der det spirende livet nede i jorda og ute på greinene kjemper mot de få kuldegradene som er igjen på natta. Livet er på vei!

Fugl Fønix og vårens livskrefter må være en inspirasjon til våronn i mitt eget liv. Vår og påske passer godt sammen. Flaks å bo på den nordlige halvkula! Noen går ut på gata med demonstrasjonsparoler og slik får de utløp for vrede over urett. Noen tar det mer ut på det indre planet, særlig yngre. Slik er det også med meg selv om jeg ikke er ung. Hva er sunnest?

Våronn i mitt indre – hva betyr det? Det betyr at jeg hegner om de tegn til håp som jeg kan registrere. Når jeg ser at fugler her og der reiser seg fra aske så prøver jeg å få dem på vingene. Når jeg merker at nytt liv prøver å sprenge seg gjennom jordskorpa eller asfalten så fjerner jeg hindringene slik at livskreftene får bedre løp.

I dag finnes det lysglober i de fleste kirker over hele verden, i hvert fall mulighet for å tenne et lys. Å tenne et lys i et rom betyr ikke at tingene som står der blir borte, men mørket blir borte – og du kan se dem bedre. Når vi tenner et lys i globen er det for å se bedre, for sorgen og lidelsen blir ikke borte heller, men mørket blir borte og vi kan se den bedre.

Våronna i mitt indre må heller ikke bli et indre eksil. Jeg må komme meg ut og kjempe mot dødskreftene på den måten jeg kan. Lysgloben er en god start. Lysglobe, våronn og påske henger sammen.

Empati er et fremmedord. Jeg har sett denne definisjonen: «Empati er kunsten å se tilværet fra den andres perspektiv, uten å miste sitt eget». Empati er krevende. Den krever på en måte at jeg som fuglen reiser meg fra likegyldigheten og begynner å leve for de tegn til håp jeg ser.

Snart er flyktningene fra Ukraina her, hvis jeg har tolket tegnene rett. Hverdagen i bygda vår vil bære preg av det. Vi vil lese om dem her i avisen, vi vil møte dem og åpne opp for dem på mange gode måter. Her må hver og en finne sin vei og bygge nye relasjoner.

Det finnes flere definisjoner av krig og fred også. De beste er den poetiske som Nordahl Grieg kom med i diktet sitt til ungdommen: «Krig er forakt for liv. Fred er å skape.» Men ikke uten kamp, ikke uten empati, for han fortsetter: «Kast dine krefter inn: Døden skal tape».

Døden skal tape. Forakten skal tape. Fuglen Fønix skal reise seg fra asken. Men ikke uten at krefter settes inn. Det er der vi står i denne våronna som møter oss nå.

I skrivende stund er det fortsatt faste. På en måte har de siste to årene vært en vedvarende faste på grunn av pandemien, og nå kom krigen. Så vi trenger lys nå – «mykje lys og mykje varme» – for å sitere trubaduren Åge Alexandersen.

Våronn er ikke noe en gjør helt alene. Nei sammen med andre må det skje. Lysgloben er nettopp en globus. Og skal minne oss om den verdensvide sammenhengen.

I adventssalmen «Tenn lys» skriver salmepoeten Eyvind Skeie at vi må tenne lys «for alle som må slåss for rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss». Et ord til vår tid. En slags advent i fastetida like før påske, med forventning om nytt håp, nytt liv og fred.