Musikkrommet på Slattum skole er badet i grelt lysstofflys og smekre toner. Det er stress i lufta. Rekvisittene er i konstant bevegelse. Som medlemmene i Nittedalsrevyen. Torsdag til uka, 16. november, skal de på scenen for niende gang. Endelig i kulturhus.

En parykk, en pølse

– De fleste revygruppene er litt sprøe, spesielt når det begynner å nærme seg. Det går jo litt på tuppa, fortsetter Tom Nilsen, gliser med hele sjela.

– Det blir vel som både veddeløpshester og idrettsutøvere. Det er mye galgenhumor for å få ting til å gå i hop. Alt endrer seg fort underveis. Det er ikke sikker at det er sånn det blir da vi begynte på det. Det vet vi ikke før generalprøven.

Rundt ham myldrer det en parykk, en pølse, arbeidshjelmer, en stueplante i plast. Og galskap.

– Vil du kjenne på pulsen

– Da tar vi fem minutters pause, sier Mariann Torsvik, egentlig tekstforfatter - sammen med Åge Sørumshaugen - men med blikk for detaljer og oversikt som en ørn, og ifølge ektefelle og revymakker Inge Solli, både revysjef og regissør.

Flere synger seg ut av rommet eller inn i pausen. Mariann har stressrynke i panna og øyne som vibrerer.

– Vil du kjenne på pulsen, ler hun passe stakkato. Innrømmer at jo, hun er litt stressa nå.

– Det er vel sånn som det pleier å være. Veldig moro og litt intenst

Rød, svett og varm

– Det er ingen som ser hva jeg er, sier pølsa med Aud Engesvoll inni seg.

Så er det stumfilmmusikk. Med ordføreren og varaordføreren i fri utfoldelse. Og fotograf på slep. Inge Solli spiller seg selv forbausende godt. Aud "Hilde Thorkildsen" Engesvoll puster tungt etterpå, rød svett og varm.

– Slitsomt!

– Hvorfor revy?

– Jeg syns det er moro. Ellers hadde jeg ikke gjort det. Jeg treffer masse ålreite folk, fint samhold, og så er det litt spennende. Og så blir man like sliten hver gang, sier Tom Nilsen.

Parodierer med kjærlighet

Nå er det øving hver eneste dag fremover. Så flytter de inn i Flammen. Der er Tom forresten hver dag likevel, og snekrer kulisser. Blant annet redaksjonen i Varingen. Kanskje ikke så rart når årets revy har undertittel "med gode, dårlige og falske nyheter."

– Har vi i Varingen noe å frykte?

– Nei. Ingen har noe å frykte. Blir man parodiert blir det med kjærlighet. Da er det noen vi setter pris på. Ordføreren hadde nok blitt fornærma hvis hun ikke var med, sier Inge Solli.

– Og du parodierer deg selv?

– Ja. Det blir nok ikke noe snillere fordi om jeg gjør det sjøl.

Førstereisgutt

Viktor Løndal Skotte (18) er førstereisgutt i revyen.

– Jeg syns ting faller på plass nå. Så jo, jeg er klar, sier Viktor, akkurat ferdig med Fyr og Flamme.

– Det er en veldig bra gjeng. Det er rom for å ha det gøy. Det er seriøse øvinger. Det blir terpa grundig, men med latter innimellom. Heldigvis. Og ja, det er slitsomt og tar mye tid, men man får litt energi av det og. Får litt kick. Det gjør at man orker det. Selv om det tar på litt.

Duruttuturu!

– Så er det På an igjen, sier Christian Stähler fra pianoet. Tom bærer kulisser.

– Skal jeg være med på no nå, eller kan jeg ta det med ut, sier han og plastbladene.

– Du skal være med, nikker Christian, trykker ned tangentene: – Duruttuturu.

– Duruttuturu, svarer gjengen, syngende.

– Sopranene, andrealter, fortsetter han. Nok en pause med instruksjon.

– Æ kan gjerne synge mørkt æ og, sier en kvinne og går mannemørkt i stemmen. Så er det på an igjen:

– Varingsfossen er på saken, han har aldri sett på maken, synger Mona Danielsen, før Christian avbryter igjen.

– Så kommer det noen o-ing på bridgen. Har jeg drømt eller prøvde vi no o-ing på en øving, sier han

– Du har drømt, svarer Mariann.

– Hva er bridge egentlig, kommer det fra langt bak i rommet.

– La oss prøve o-å-a, sier Christian

– Skal du dra hele alfabetet eller, sier Tom

Folk glemmer fort

– Følger du med på bygdelivet hele tiden?

– Vi følger jo med sånn normalt. Vi må hele tiden passe på at det ikke blir for internt, om det indre liv i revyen og på rådhuset. Det må være noe som er snakket og skrevet en del om så mange forstår poengene, sier Mariann.

Idémyldringen kommer med våren. Så skrives det litt tekster på sommeren. Og ordfestes for alvor utover høsten.

– Vi tenker hele tiden vi skal starte før, men folk glemmer så fort. Det som var hot for tre måneder siden har folk glemt.

– Og denne gangen handler det om nyheter?

– Jada. Lokalavisen får ganske god plass i revyen, sier Mariann.

Kondomdress

Inge Solli har vært med siden starten i 2001.

– Jeg drev med sang og teater som ungdom og har alltid vært interessert i det. Så bestemte vi oss for å sette opp revy for å få overskudd til kulturhus. Det er den direkte grunnen. Nå skal vi være i Flammen - det er veldig stort.

– Pirker Mariann fælt?

– Like mye på meg som på de andre. Men det er vanskeligere for meg å si nei. Jeg har hatt noen roller...., ler han. Kondomdress tenker journalisten bare.

Krever innmari mye

– Det tar mye tid, så jeg var litt i tenkeboksen. Det krever innmari mye. Men jeg har vært med siden dugnaden for kulturhus og nå er det første gang i flammen. Det er motivasjon nok. Veldig morsomt. Men jeg merker på alderen at jeg trenger lengre tid på å lære ting, sier Elisabeth Johansson ærlig. Hun kom med i 2003, på den andre revyen.

Og man må man ha litt galskap i seg for å spille revy?

– Man kan i hvert fall ikke ta seg selv så høytidelig. Man må være litt leken, være litt barnslig. Men vi føler litt på prestasjonspresset også. Det må jo bli like bra som sist. Og det blir det.

Vil ha bare brøst

Så er det boyband. "Vil ha damer, masse damer", begynner Viktor. Smekkert. De andre gutta slenger seg på. Ikke fullt så smekkert.

– Er jeg deilig nok - jeeeeeee.

Gutta får ros og stor applaus.

– Skal Inge og jeg ha bare brøst, sier Tom. – Jeg skal bare ut og kjøpe sixpack først.

Damene spøker med at da må de ha bare brøst de og.

– Vi har ingenting

– Det er litt kontrast til vanlig arbeid og litt intenst, men med annethvert år så får litt luft i mellom, sier Tor Øyvind Selås, innrømmer at han elsker å stå på en scene.

– Hva er motivasjonen din da Mariann?

– Det er selvfølgelig gøy å være med å skape noe helt fra bånn. Sjelden man får det. De fleste har et manus når de begynner. Vi har ingenting. Det er gøy og slitsom, og det er en fantastisk gjeng.

– Og jeg er så overrasket over at så mange har kjøpt billetter alt. Det er en veldig stor interesse der ute som jeg syns er veldig moro.

Sterk opplevelse

– Og nå skal dere være i Flammen?

– Det tror jeg blir en sterk opplevelse. Når vi startet opp i 2001 hadde det ikke vært revy i mange år og vi startet opp nettopp for å samle inn til kulturhus. Nå er ringen sluttet. Det blir nok spesielt, sier Mariann. Legger kjapt til.

– Men vi har hatt noen fantastiske fine år på Folkets Hus. Hadde det ikke vært for Folkets Hus på Hagan så hadde det ikke vært noen revy. Vi hadde det veldig bra der.

– Og nå går vi inn i en boble. Nå blir det ganske intenst.

– Hvordan er det å jobbe så tett med Inge.

– Alle i det ensemblet har noe de er gode på og noe de ikke er så gode på. Og sånn er det med ham og. Han får ofte imitasjonsoppgaver. Jeg er i hvert fall ikke snillere med ham enn andre. Han vil helst ikke ha så mange roller for han er så dårlig på å huske tekst.

Gruer seg til uka

Tertitt Rynning synger mykt og vakkert. Om små og store øyeblikk og alt vi ikke så og sjansene vi ikke tok. Ettertanken senker seg i rommet. Alle lytter. Alle klapper.

– Den er så vakker, sier Elisabeth Johansson.

Og det er det. Varingen går ut i Slattumnatta, og gruer seg litt til uka.