SPILLEGLEDE: Kristine Rønnevig fikk realisert drømmen om å spille igjen ved hjelp av et stativ for sykkelreparatører.

SPILLEGLEDE: Kristine Rønnevig fikk realisert drømmen om å spille igjen ved hjelp av et stativ for sykkelreparatører.

Møter livet med musikk og skarpskodd humor

Kristine har sin egen måte å fortrenge det vonde med det gode på. Det har vært en nødvendig overlevelsesteknikk.
Publisert
DEL
Kristine har sin egen måte å fortrenge det vonde med det gode på. Det har vært en nødvendig overlevelsesteknikk.

Kjærligheten brakte Oslojenta Kristine Rønnevig til Hakadal. For 21 år siden var hun i etableringsfasen og ventet barn. To dager over terminen falt hun om på kjøkkengulvet hjemme. I en alder av 23 slo livet hennes kollbøtte.

Massiv hjerneblødning

– Min daværende samboer, som var sykepleierstudent, reagerte raskt og fikk meg til sykehuset. En blodåre i hjernen hadde sprukket og forårsaket en massiv hjerneblødning. Barnet mitt ble akuttforløst, og så bar det til Rikshospitalet. Operasjonen tok mellom sju og åtte timer. Det var dramatisk, og jeg husker ingenting fra den første tiden. Opptreningen etterpå, først på A-hus og siden på Sunnaas, tok nærmere halvannet år. Det tok tid for hjernen å "omskolere" seg, forteller Kristine.

Til å begynne med var hele venstresiden av kroppen lammet. Den venstre armen har forblitt inaktiv. Hun har fortsatt lammelser i beinet, men takket være iherdig trening kan Kristine gå igjen.

Veien tilbake har imidlertid vært lang, og av naturlige årsaker kunne hun ikke ta seg av sønnen sin. Han har vokst opp hos sin far, men mor og sønn har hele tiden hatt et nært og godt forhold.

Dømt til grønnsak

Kirurgen som i sin tid opererte Kristine, var ikke overvettes optimistisk.

– Ifølge ham ville jeg bli grønnsak. Han så vel for seg at jeg skulle sitte på et sykehjem og sikle, sier Kristine. Hun ler. Latteren har en hjertelig overtone og samtidig en rå og triumferende undertone.

– Har du møtt ham i ettertid, vet han hva du har fått til?

– Nei, han er professor i dag og har nok ikke tid til sånt, sier hun.

Ufør, men ikke ubehjelpelig

I dag er Kristine arbeidsufør og bor i egen omsorgsbolig i Skytta. Her har hun bodd de siste fire årene, og hun stortrives.

– Det er fint med naturen så nær, og så er det kort vei til alt. Det blir ikke noe annet sted nå, bedyrer hun.

Hun klarer de daglige gjøremålene og ordner det aller meste på egen hånd.

– Det eneste jeg må ha hjelp til, er å re opp senga, sier hun.

Dagene fyller hun med det hun liker aller best; musikk og trening. Hun er på Solli Aktivitetshus flere ganger i uka. Der spiller hun i to forskjellige band og har et stort sosialt nettverk.

Trombone på hedersplass

I stua til Kristine står en trombone på midt på gulvet, festet til et stort stativ – fordi den er midtpunktet i livet hennes. Musikken er den store gleden – en altoppslukende hobby, som hun bruker mye tid på. I oppveksten på Furuset spilte hun i skolekorpset, senere begynte hun i Østre Aker Musikkorps. Da hun ble syk ble det brått slutt, og det skulle gå hele 17 år før Kristine igjen fikk blåse toner gjennom tre meter med messingrør.

Fant løsningen på Biltema

Den tyske musikeren Reiner Hellings, som tidligere jobbet ved Solli Aktivitetshus, var den som hjalp Kristine med å realisere drømmen om å spille igjen. En dag for fire år siden fikk han en lys idé om å feste trombonen i et stativ. Diverse stativer med ulike stroppeløsninger ble prøvd ut. Til slutt var det Ole Petter Friberg, også han tilsatt på Solli, som kom med Petter Smart-løsningen – et spesialstativ fra Biltema.

– Stativet er egentlig beregnet for reparasjon av sykler, forklarer Kristine.

Summen av Helling og Fribergs kreativitet, en tilsynelatende tilfeldighet og litt flaks, skulle vise seg å bli en god kombinasjon. Trombonen har en slide, som betjenes med én arm. Til alt hell den høyre.

– Det var enda godt at jeg ikke spiller klarinett, sier Kristine lattermildt.

Måtte lære alt på nytt

Selv om stativet ble løsningen, måtte Kristine lære seg å spille på en helt ny måte. Hun mangler nemlig kraften fra den andre armen til å holde instrumentet mot munnen, og øve det lille presset som gjør at munnstykket slutter inntil leppene. Med trombonen på stativ må hun i stedet bruke kroppen til å lene seg mot munnstykket.

I løpet av årene var mye av kunnskapen og ferdighetene gått i glemmeboken.

– Jeg husket kun at C var 3. posisjon. Vi begynte med skalaer og enkle melodier, men alt kom tilbake etter hvert, forteller hun.

Nå er ny teknikk for lengst innøvd, og Kristine spiller igjen i Østre Aker Musikkorps, sammen med musikkvenner fra ungdommen.

– Jeg er med på alt; øvelser, konserter og konkurranser. Det er kun marsjering på 17. mai jeg ikke får vært med på, sier hun.

Egen instrumentpark

Ekvipasjen trombone pluss stativ er en logistikkoppgave i seg selv, men det har Kristine løst elegant. Etter hvert har hun skaffet seg flere instrumenter og stativer, og nå har hun ett sett på hvert sted hun spiller; hjemme, på Solli og i korpset. Så slipper hun å frakte to store og tunge kolli hver gang hun skal på øvelse utenfor huset.

– Jeg har fire instrumenter, to av dem kjøpte jeg på loppemarkedet til Søndre Nittedal Skolekorps, forteller hun.

Rullestol til hodebry

Kristine kommer plutselig på en morsom episode nede på Hagan.

– Den hensatte rullestolen dere skrev om i Varingen, var min, ler hun.

For en tid tilbake skulle hun ut og gå for å få sin daglige dose mosjon. Hun hadde en fast runde i området Seljeveien/Heggeveien. Rullestolen hadde hun parkert i krysset nedenfor Ulverud skole. Noen hadde tydeligvis sett stolen og meldt ifra til politiet, som reagerte umiddelbart og kjørte rundt for å se etter eieren.

– De fant meg oppi Heggeveien. Litt pinlig, men jeg jo måtte bare le, sier Kristine.

Vil gjerne ta lappen

Kristines neste mål er å få tilbake førerkortet. Styresynet hennes er imidlertid noe svekket, det samme gjelder reaksjonsevnen. En omfattende testrunde på Sunnaas sykehus vil kunne avdekke om hun allikevel er innenfor kravene.

– Det er en todøgns seanse, som jeg må søke om, men jeg vil gjerne prøve å få tilbake lappen. Den dagen det kommer selvgående bilder, står jeg i hvert fall først i køen, sier hun.

Tiden er ute. Den travle damen har noe på programmet så å si hver dag.

– I dag skal jeg trene på Rotnesbadet, sier Kristine.


Artikkeltags