Sn-jo-lidaritet

NOEN DAGER: Men vi er i hvertfall i samme snøbåt, skriver journalist Liv Seiff i dagens På Tampen.

NOEN DAGER: Men vi er i hvertfall i samme snøbåt, skriver journalist Liv Seiff i dagens På Tampen. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Snø. Snjo. Sn-jo-lidaritet.

Naturen sover under en tykk deilig dyne (ja unntatt furubuskene utenfor Varingen. De ser litt medtatte ut under ett tonn snø-dun, mer som om de har kranglet med feil mafiaboss og har fått betong-snø rundt furuleggene).

Naturen sover. Vi skal på død og liv ut. I bil.

Jeg graver frem bilen utenfor kollektiv på Tveita. Klisne små fnugg klistrer seg til ruta. Snømann-kram. Så skjener jeg og Aurisen i vei. Sklir muntert og i siksak inn på Tvetenveien, lyskrysset har superkorte intervaller, litt gass må til. Vi sklitakler oss inn mot neste røde lys, aker oppover Groruddalen. På Gjelleråsen oppdager jeg endelig at jeg sitter som en gammel dame over rattstammen og lar kroppen synke ned i setet. Snømorgen. Januar.

LIKTE IKKE VINTERN. Så måtte hun ta en avgjørelse Liv Seiff.

LIKTE IKKE VINTERN. Så måtte hun ta en avgjørelse Liv Seiff.

Åh som jeg trøblet med disse vintrene. Mørket og isskraping og mest av alt snøen. Som jeg elsket så høyt som barn. Da gikk jeg til og med på ski. Så ble det ski og bevare meg vel – og snø til livet i vinterskog (er så god trening vet du!). Jeg grudde meg.

Jeg måtte ta en avgjørelse. Første mai er det bart. Nei, jeg kan ikke si at det er en sannhet. 17. Maitog med polvotter forekommer. Og i fjor kom de siste drøye centimetrene i 11. mai du skjønne milde. Snø og ski og russelue på bildet jeg var så heldig å ta. Så ingen sannhet. Men gjør det akk så mye enklere å skrape is og dytte snø og skjene seg på jobb i halvmørket i bil.

Sammen med alle de andre. For dette er vi sammen om. I samme ustyrlige uforutsigbare snøskute seiler vi gjennom månedene her på toppen av året. Sn-jo-lidaritet. Ingenting knytter oss nordmenn, fra alle verdenshjørner, så tett sammen som føykesnø, underkjølt regn, knirk under sålene, slaps og hålke, puddersnø og laver, snø som ris i brudeslør eller hissige snøveps i bitre kalde, snøen som falt i fjor – og ”snow suprise” i mars. I april. I mai. Eller grønne vintre! Tvi vøre!

Blikk-kontakt over rattet en morgenstund i snøen. Snøprat i lunsjen. Glisende – sammen -fra øre til øre når det glitrer vinterskarpt over dundyna der ute. Og nå har vi alle en venn med traktor, eller en konge av en brøytebil. Som står opp grytidlig og kanskje ikke engang får lov til å gå og legge seg. Alle de som våker over oss med blinklys og skjær og fres: Tusen takk!


Artikkeltags