SPOR I SNØEN. Rune Fjellvang i Naturspeilet skriver om yetier og bjørnespor som viste seg å være noe helt annet. Foto: Are G. Nilsen, Wikimedia Commons

Skriften i snøen

Ingen ting avslører pattedyrenes liv mer enn et godt dekke med løssnø. Bare det å åpne utgangsdøra er som å åpne ei bok inn i dyrenes rike.
Av
Publisert

NATURSPEILET

Jeg trodde at det eneste pattedyret som bor i mitt nabolag er et ekornpar som daglig er innom fôringsplassen for å meske seg med solsikkefrø. Men det var før snøen la seg rundt boligområdet hvor jeg bor.

Hver eneste morgen er det nemlig skrevet nye sportegn i den hvite notisblokka som har spredt seg utover bakken. Det er nemlig mye rart som lusker langs boligblokkene når lysene er skrudd av og vi mennesker har falt til ro.

Det første som overrasker meg er at en hare har svinset innom gangvegen og tatt turen under svalgangen på blokka. Bare sykkelsporene etter avisbudet blander seg med sporene på arket som en gang i løpet av natta var blankt og urørt.

Haresporene er blant dem vi lærer å kjenne i småbarnsalder. De store baklabbene blir avsatt i snøen foran de små forlabbene. Årsaken gir seg selv; bakbeina er mye lengre enn frambeina.

Det samme ser man også der ekornet har hoppet. Der settes også baklabbene i snøen foran frambeina.

Haren er som skapt for å løpe på den løse snøen. De store, hårete labbene fungerer som truger og gir haren en stor fordel når den må løpe fra fiender som lurer.

Slike «truger» finner man igjen hos både ryper og hos rein. Rypene heter på latin Lagopus, som er et latinisert gammelgresk ord som betyr nettopp harefot.

Det samme finner man igjen i det latinske navnet for fjellrev, som er Vulpes lagopus.

Nok om denne avsporingen. Borte på jordet har det vært en annen kar på tur. Den rette «streken» bortover snøen forteller at Mikkel Rev har vært på ferde.

Hadde det vært en hund ville sporretningen gått mer i hytt og vær.

Sporsnøen avslører også et lite drama rett utenfor blokka. Ei skogmus eller klatremus bor nede under syrintreet i «hagen». Av og til er den borte og henter seg en bit av solsikkefôret. På veien tilbake til vinterboligen har brøytekanten plutselig blitt for høy.

Over en strekning på fem meter kan jeg se at den forgjeves har prøvd å hoppe opp på brøytekanten. Kloremerker høyt oppe på snøkanten forteller at den aldri fikk feste, men ramlet ned. Hver gang.

Til slutt viser sporene at den fant løsningen; den gikk rundt til den fant en åpning.

Tidligere har jeg sett andre dramatiske spor i snøen. To spor kan plutselig møtes, hvor bare et spor leder ut.

Kanskje har reven fått seg en munnfull. Andre ganger har jeg sett musespor ende i rød flekk, hvor avtrykk etter vingeslag forteller at ei ugle har hatt en vellykket jakt.

For øvrig er spor i snøen et svært viktig hjelpemiddel for å kontrollere hvor mange store rovdyr vi har i skogene våre. Særlig for ulveforvaltningen er sporsnø nesten den eneste muligheten til å kontrollere hvor mange valper som er født i et ulverevir.

Men spor kan tolkes feil. Når det blir mildvær vil sporene bli større og man kan villedes til å tro at det er et større dyr som har vært på ferde enn som faktisk har vært der. Et menneskespor kan bli til avtrykkene av den avskyelige snømannen, yeti, i Himalaya eller Bigfoot i Nord-Amerika.

Og Aftenposten ble en gang utkalt til det som skal ha vært bjørnespor i Hurdal. Det viste seg å ha vært fra et ekorn.

Artikkeltags