Rådmannen med gufs fra fortiden

Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba,  beskriver rådmannens uttalelser som nedrige.

Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba, beskriver rådmannens uttalelser som nedrige. Foto:

Av
DEL

LeserbrevRådmann Finn Christian Brevig i Nittedal legger et skremmende menneskesyn for dagen i sitt innspill i Varingens nettavis 08.06.19.

Brevig benytter seg av et like gammelt som skittent triks, han setter grupper opp mot hverandre og skaper syndebukker, når han ifølge Varingen forteller at:

«Nittedal har i dag 14 BPA-brukere. Dette koster kommunen 21 millioner kroner i året. Ingen andre av bygdas trygdede lever på så lukrative tilskuddsordninger, betalt av Nittedals skattebetalere.»

Allerede her, innledningsvis, gjør han funksjonshemmede til fiender av den jevne skattebetaler i kommunen. Det finnes en annen måte å beskrive situasjonen på. Rådmannen kunne ha sagt at «i Nittedal skal innbyggerne føle trygghet for at om vi kommer i en situasjon der vi blir avhengig av assistanse fra andre mennesker, skal vi kunne fortsette å leve et aktivt og selvstendig liv. Vi skal få oppfylt våre menneskerettigheter og retten til et likestilt liv, fordi vi her i Nittedal og i Norge har råd til det, og fordi vi har et Storting som har vedtatt at slik skal det være».

Miks av halvsannheter

Uloba – Independent Norge er en ideell aktør. Vi er non-profitt og organisert som et samvirkeforetak. Alle Ulobas eiere er selv funksjonshemmede. Vi er tilrettelegger for BPA i Nittedal. Når rådmannen legger fram en miks av halvsannheter, kunnskapsløshet og menneskeforakt kan ikke dette stå uimotsagt. Rådmannen svinger boksehanskene vekselsvis mot dem som har BPA i Nittedal, og mot virksomhetene som kommunen kjøper BPA-tjenester av. Funksjonshemmede som med BPA kan ta ansvaret for sitt eget liv og administrere sin egen assistanse, og dermed sparer kommunen for store summer, kaller rådmannen for «trygdede». Hvorvidt de 14 nittedølene med BPA mottar trygd eller ikke, har ingenting med saken – eller med kommunens budsjetter å gjøre. Det som er sikkert, og som flere forskningsrapporter viser, er at BPA i stor grad øker yrkesdeltakelsen både hos den som har BPA og hos familiemedlemmene deres. Det som er like sikkert, er at uansett yrkesdeltakelse, er BPA en lønnsom tjeneste – for kommunen, for staten, og for den enkelte.

Vi er selvsagt enige i at disse fellesutgiftene ikke skal være større enn nødvendig, og det mest økonomiske må derfor være at flest mulig bidrar til fellesskapet gjennom arbeid, organisasjonsdeltakelse, frivillig arbeid eller på annen måte deltar aktivt i samfunnet. Det er både bra og sunt for samfunnet, og bra og helsefremmende for den enkelte. For mange av oss er det BPA som gjør dette mulig.

Tradisjonelt har assistanse blitt gitt i institusjoner eller senere av hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere. Dette er ordninger som er uforenlige med samfunnsdeltakelse, fordi man blir bundet til institusjonen eller hjemmet. Når BPA dessuten er en rimelig assistanseordning hvor vi funksjonshemmede selv bestemmer hvem som skal assistere oss med hva, og hvor og når det skal skje, er dette en vinn-vinn-løsning. Personer som velger BPA ville hatt rett til andre, dyrere tjenester dersom ikke BPA fantes.

BPA er lønnsomt

BPA er lønnsomt blant annet fordi:

1. Hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere bruker, ifølge KS, 40 – 50 % av arbeidstiden på å forflytte seg mellom tjenestemottakere. En personlig assistent bruker hele arbeidstiden på assistanse.

2. BPA er billigere enn de tradisjonelle tjenestene fordi det for personlige assistenter ikke kreves formell kompetanse.

3. Kommunen holder hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere med tjenestebiler.

4. En personlig assistent jobber i et privat hjem – det kreves ingen bygningsmessig arbeidsplass.

5. Ved tradisjonelle tjenester har kommunen alt det administrative arbeidet. I en BPA-ordning er det personen med assistansebehovet som utfører dette.

6. BPA på reise blir mye problematisert, og mange kommuner legger restriksjoner på dette. Én time BPA koster kommunen det samme, uansett hvor assistansen utføres.

Slik kunne vi fortsette, men vi kan i denne omgang nøye oss med å vise til noen tall fra rådmannsveilederen «Enhetskostnader for pleie- og omsorgstjenester» gitt ut av KS, NHO og Virke:

https://www.nhosh.no/contentassets/f6e31f366f6b4457a99fd3abbb4ef197/veileder-enhetskostnader-pleie-og-omsorg-rapport_-nov2014_web.pdf

Veilederen forteller at Hjemmesykepleie inkludert driftskostnader koster 929 kroner pr time. (2017)

Praktisk bistand fra kommunen koster 518 kroner pr time inkludert driftskostnader. (2017)

Dette viser at om kommunen tar med driftskostnader når de ser på sine egne priser, vil de se at tradisjonelle tjenester er mye dyrere enn BPA, samtidig som det forringer livsmulighetene for den som trenger assistanse.

I sitt innlegg trekker rådmannen fram Uloba fordi vi dekker driftsutgifter for funksjonshemmede som benytter oss som tilretteleggere for sin BPA. Dette er utgifter som assistentene har i utøvelsen av sitt arbeid, og kan være alt fra arbeidstøy til bussbilletter eller dekning av overnatting i forbindelse med reiser. Hvis arbeidslederen skal i begravelse til en slektning på en annen kant av landet, må dekningen av assistentens reise og opphold komme fra et sted. Det er selvsagt at en arbeidsgiver dekker slike påløpte utgifter for sine ansatte, og det gjør selvsagt også Uloba. Dette er midler som er gjenstand for grundig revisjon, og er ikke til fri bruk for arbeidslederne.

Vi kjenner oss heller ikke igjen i rådmannens påstander om marginer. De er misvisende og feil. Uloba fasiliterte over 1000 BPA-ordninger i 2018. Årsregnskapet viste en margin og lønnsomhet på 0,8 % av omsetningen. Driftsresultatet brukes for øvrig til å arbeide for funksjonshemmedes likestilling i samfunnet. Uloba er et samvirke som i sin helhet eies av medlemmene, og ingen tar ut personlig utbytte.

Vi kan ikke se rådmannens nedrige uttalelser om sine egne innbyggere som noe annet enn et ønske om størst mulig inngripen i funksjonshemmedes liv, i et misforstått forsøk på å gjøre tjenestetilbudet billigst mulig for kommunen.

Ser nittedøler som en byrde

Rådmann Finn Christian Brevig tillater seg dessuten å snakke om diskriminering. Diskriminering er blant annet å nekte en gruppe mennesker adgang til samfunnsdeltakelse, basert på et fellestrekk som for eksempel nedsatt funksjonsevne. Og det er faktisk ikke tillatt å diskriminere funksjonshemmede lenger. Det er heller ikke tillatt å nekte oss å bo og leve som vi selv ønsker. Dette er slått fast i FNs konvensjons for funksjonshemmede, CRPD.

«Regnestykket» ditt, Brevig, så feilaktig som det er, handler utelukkende om økonomi. Det tar ikke med hva det ville koste kommunen å drifte BPA selv, og det mangler inntektene dine funksjonshemmede innbyggere bidrar/vil kunne bidra til gjennom å betale skatt til både kommunen og staten. Du ser nittedøler med BPA som en byrde og utgiftspost som du vil begrense livsrommet for. Se på dem, Brevig. De er mennesker som deg, ikke en ensartet masse med lange sugerør i kommunekassen. De har ønsker og behov, drømmer og planer. De vil leve, leke og bidra. De vil yte og delta. De kan sikkert også lære deg et og annet om (med)menneskelighet, likeverd og fellesskap. Er du villig til å lytte?

Av Vibeke Marøy Melstrøm
Generalsekretær
Uloba – Independent Living Norge

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags