Er man ikke til stede, hører man ingenting

Margrethe Ollendorff Lien, forretningsutvikler og medeier i Feiring Bruk

Margrethe Ollendorff Lien, forretningsutvikler og medeier i Feiring Bruk Foto:

Av
DEL

LeserbrevI Varingen 3. oktober har Heidi Rognlien et leserinnlegg med en form egnet til å skape en voldsom frykt for asfaltverk og en veldig mistro til Feiring Bruk og våre motiver. «Man skal ikke tro alt man hører», skriver Rognlien. Selv var hun ikke på nabomøtet, og det var synd, for ellers kunne mange av misforståelsene vært oppklart da. Vi håper i stedet at hun vil besøke asfaltfabrikken vår på Lørenskog, slik at vi kan snakke sammen om det hun tar opp.

Vi håper også at befolkningen i Nittedal ikke tror på at vi ønsker å utsette naboene våre i Bjønndalen for slike farer, eller at myndighetene ikke har bedre regulerings- og kontrollmekanismer enn som så.

Rognlien hevder at vi benytter et skittent retorisk grep om valget mellom globalt klima og lokalt miljø. Men det er lite som er skittent ved å presentere fakta og de ulike valgmulighetene som faktisk finnes. Det er et stort og voksende behov for asfalt i regionen. Bjønndalen er det eneste anlegget i nærheten av Oslo som har stein av den kvaliteten Statens vegvesen krever på høytrafikkert vei. Det er samfunnsnyttig å anlegge et asfaltverk i nærheten av råvaren. Og det blir totalt sett større klimautslipp ved å si nei til asfaltproduksjon i Bjønndalen slik at vi må bygge asfaltverk i pukkverket vårt på Hadeland i stedet med tilhørende øket transportbehov. Summen av klimautslipp har en konsekvens for det globale miljøet som også Nittedal og Rognlien er en del av.

Videre er det kanskje vanskelig å forstå at støy- og transportsituasjonen vil forbli tilnærmet uendret, samtidig som støvforurensingen blir mindre. Men, asfaltproduksjon er en lukket og stillegående prosess hvor stein varmes opp og tørkes for deretter å bli blandet med cirka 5 prosent bitumen. Produksjonen støyer langt mindre enn pukkdriften som er der i dag. Et asfaltverk i Bjønndalen vil derfor ikke bidra til økt støy.

Omtrent halvparten av steinen som brukes i asfalt har størrelse 0-4mm. Det er disse lassene som støver mest langs veien. Hvis det ikke blir asfaltverk i Bjønndalen, må disse lassene fraktes opp riksvei 4 for å bli asfalt på Hadeland da steinen der ikke produserer nok finstoff når den knuses. I tillegg vil stein fortsatt fraktes som råmateriale til andre asfaltfabrikker i Oslo-regionen som i dag.

Hvis vi derimot anlegger asfaltverk i Bjønndalen vil de 210.000 tonnene med stein som i dag årlig fraktes på åpne lastebiler for å bli til asfalt på asfaltfabrikker, bli borte. I stedet vil det gå lukkede lastebiler med asfalt ut, og noen lukkede tankbiler med bitumen inn. Totalt sett vil ikke transportbelastningen ut og inn av Bjønndalen endre seg særlig. Men det blir mindre støv og dermed redusert miljøbelastning lokalt for Nittedal.

Det er riktig at det utvikles hydrogensulfid i bitumentanker, men ikke like mye som i bensintanker på bensinstasjoner. Asfaltfabrikken etableres nederst i et steinbrudd omgitt av fjellvegger og steinmasser, og korteste avstand til bebyggelse blir 420 meter i luftlinje, noe som er vesentlig lenger unna enn de fleste bensinstasjoner. Heldigvis er dette, og mye annet, strengt regulert i forskrift om etablering av asfaltverk. Vi kjenner ikke til at det noensinne har vært en brann i en bitumentank i Norge.

Gjenbruk av asfalt vil først og fremst foregå andre steder enn i Bjønndalen, fordi gjenbruk i asfalt stort sett brukes for lavtrafikkerte veier. Steinen fra Bjønndalen brukes i all hovedsak til asfalt på det høytrafikkerte veinettet der gjenbruksandelen er begrenset til mellom 0 og 10 prosent. Uansett er det svært liten helsefare forbundet ved å gjenbruke asfalt.

Det stemmer at bitumen inneholder svært små mengder av den organiske miljøgiften PAH. Men nivået er altså så lite at man legger asfalt inneholdende bitumen som membran i drikkevannsmagasiner, i skolegårder og sykehusområder. Svevestøv fra transport av asfaltmasser utgjør tilnærmet ingenting fordi man er avhengig av en mekanisk belastning i form av bildekk for å rive av og virvle dette opp. Når asfalt gjenvinnes, så gjøres dette i en prosess hvor små partikler bindes. Så ja, svevestøv er farlig – men ikke tilknyttet transport av asfaltmasser eller ved gjenvinning. Og den røyken man ser fra pipa til et asfaltverk består kun av vanndamp fra steintørkingen.

Steinen som hentes ut fra steinbruddet i Bjønndalen er av spesielt god kvalitet. Så god at den har status som forekomst av nasjonal viktighet. Det betyr at myndighetene sannsynligvis vil sørge for uttak av stein her i uoverskuelig framtid, uansett hvem som faktisk utfører det. Feiring Bruk har avtale fram til år 2080. Behovet for asfalt – som består av 95 prosent, og dermed stein -, vil ikke øke om asfalten produseres i Bjønndalen eller andre steder.

Det kan fort utvikle seg til en form for dobbeltmoral om man sier ja takk til asfalt, men ikke til produksjonen av den. Faktum er at CO₂-utslippene og regional transport totalt sett har gått i været, i takt med at Oslo har stengt ned bynære pukkverk og asfaltverk. I stedet fraktes pukk og asfalt nå over stadig lengre avstander. Det er ikke bærekraftig, uansett hvordan man snur og vender på det.

Vi i Feiring Bruk ønsker å gå i dialog med kommunen og naboene for å finne så gode løsninger som mulig for å gjøre ulempene så små som mulig. I Bjønndalen vil vi bygge en moderne asfaltfabrikk som vil bli blant de mest miljøvennlige i europeisk sammenheng.

DISKUSJON OM BJØNNDALEN: Margrethe Ollendorff Lien i Feiring Bruk tar til motmæle mot kritikken som Heidi Rognlien retter mot konsernets planer for steinbruddet i Bjønndalen.

DISKUSJON OM BJØNNDALEN: Margrethe Ollendorff Lien i Feiring Bruk tar til motmæle mot kritikken som Heidi Rognlien retter mot konsernets planer for steinbruddet i Bjønndalen. Foto:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags