Gå til sidens hovedinnhold

Med hånden på hjertet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Nittedal AUF og Nittedal Arbeiderparti.

Det er ti år siden terrorangrepet 22. juli 2011. Utført av en av oss mot fellesskapet vårt. Han ville ramme demokratiet, Arbeiderpartiet og AUF. De unge ble drept fordi de brant for noe han foraktet. Et dryppende hat mot inkludering, solidaritet og likhet.

Vi vet at trusler og hets mot politikere har økt kraftig de siste årene. Det å sitte bak et tastatur gjør at mange tillater seg drøyere ordbruk, trakasserende beskrivelser og usakligheter mot de som ser verden annerledes enn en selv. Det er en trussel mot vårt demokrati når folk ikke orker å ta på seg ansvaret for fellesskapet fordi presset er for stort. Demokratiet opprettholdes ved politisk engasjement, uavhengig av partitilhørighet.

Vi vet også at det ikke er tilfeldig hvor vi ledes videre på internett. Ser vi på kattevideoer, kommer det stadig nye kattevideoer vår vei på YouTube og andre sosiale medier. Ser vi videoer med konspirasjonsteorier, ekstreme holdninger og ekstremisme, får vi mer av akkurat det. Det berømte ekko-kammeret er nå så altoppslukende og lukket.

Hvordan kan vi lære oss - og de unge - forskjellen på hva som er «fake news» og hva som formidles av seriøse medier forpliktet av presseetikk? Vet de unge forskjellen? Gjør vi?

Opplyste mennesker lar seg ikke dytte over ende av usannheter og konspirasjonsteorier. Kildekritikk, selvstendig tenkning, kunnskap om historie og menneskeverd må læres i skolen. Det er viktigere enn noen gang.

Vi forandret oss, i følge oss selv, etter 22. juli. Ingen skulle stå utenfor. Vi møtte hat med kjærlighet. Har vi likevel klart å ikke støte noen ut?

Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang: Hvordan imøtegå det ekstreme med åpen motstand, men ikke med utstøtelse? For var det ikke den utstøtte som var ansvarlig 22. juli?

Hjalmar Søderberg har sagt: «Man vil bli elsket, i mangel av det beundret, i mangel av det fryktet, i mangel av det avskydd og foraktet. Sjelen frykter for tomrommet. Den vil ha kontakt for enhver pris».

Så avgjørende er det for oss mennesker å bli sett og regnet med.

Det lå en mørk sky over Nittedal, Hagan og Folkets hus nyttårsaften 1997. Omlag 50 nynazister gikk inn i det nye året ropende «Sieg heil» i våre egne lokaler. De var her hos oss.

De av oss som var unge på 90-tallet, også i Nittedal, husker nynazist-bølgen. Vi hadde klassekamerater som plutselig gikk med bomberjakker, militærstøvler og barberte hodet. De var del av det samme miljøet som var på Holmlia i 2001 og drepte Benjamin Hermansen. Men det var også de samme som ikke var inne i andre miljø, som ikke kom fra hjem med masete foreldre, middag på bordet og fritidsaktiviteter. De svar mest utenfor før de ble inkludert, ikke i vårt fellesskap, men i det farlige og ekstreme utenforskapet.

Hvordan kan vi angripe verdiene terroristen sto for, uten at den enkelte dyttes lenger vekk fra fellesskapet?

Vi vet ikke. Men vi vet at vi skal tåle ytringer som gjør oss uvel og føler avsky. Vi skal svare med respekt, saklighet og med den politikken vi som tror på sosialdemokratiet står for.

Og vi vet at vi sammen har ansvar for å konfrontere, forsvare og engasjere. Men også inkludere fremfor å skyve ut.

For de store oppgavene løser vi best sammen. Og det løses av gode systemer, som å styrke de frivillige rettshjelptilbudene som sikrer at flere utsatte grupper får rettshjelp. For det å ha rett er ikke det samme som å få rett i Norge. Å ikke få rett skaper utenforskap. Farlig utenforskap.

De siste årene har forskjellene i landet vårt økt: Mellom rik og fattig, mellom by og land. Mange sårbare grupper har stått uten hjelp gjennom en lang og krevende pandemi. Vi må ha et sterkere fellesskap for alle de som henger etter. For det motsatte skaper utenforskap. Farlig utenforskap.

Etter forslag fra AUF vil Ap sette ned en ekstremismekommisjon. Det er på tide at det tas et politisk oppgjør med ideologien og verdiene som terroristen sto for. Selv om 22. juli kun hadde en gjerningsmann, ser vi at holdningene ikke er borte. Vi må gjøre slik at myndighetene, frivilligheten og lokale beredskapsressurser kan samarbeide bedre. Og mest av alt trenger vi kunnskap om hvordan ekstremisme oppstår.

Hvis ikke gir vi større rom for utenforskap. Farlig utenforskap.

Vi brenner for solidaritet. Ikke bare i tanke, men også i handling. Vi må ta vare på hverandre. Også de det er litt vanskeligere å like.

Skal vi få bukt med ekstremisme og rasisme, må vi først anerkjenne at den finnes. For det gjør den. I sleivete humor, "på-kanten"-innlegg i sosiale media, på festen og i samtalene i gata. Det er vårt felles ansvar å si i fra når grenser tråkkes over. For grenser kan flyttes langt uten at vi merker det, når de flyttes med museskritt om gangen. Vi klarte ikke å stanse terroristen. Men vi kan og må bekjempe verdiene han sto for.

Og de lokale beredskapsressursene vi snakket om?

Det er oss, det.

Sammen.

Kommentarer til denne saken