Gå til sidens hovedinnhold

Lauvriver´n og Skaurensken

Artikkelen er over 3 år gammel

Uttrykkene «Lauvriver´n» og «Skaurensken» er det ikke ofte vi hører nå til dags. Når en i gamle dager arbeidet ute i skogen hver dag, måtte en bare ta imot det været som kom, på godt og vondt. Derfor ble alt med vær og værtegn lagt bedre merke til enn i dag.

Enkelte mener at det bare er gamle gubber som tror på værtegn. Enten vi tror det eller ei, så opplever vi sent hver eneste høst en sterk vind, eller storm, som feier vekk den siste rest av høstløvet, som legger seg i tykke lag på bakken. «Ja, nå har vi Lauvriver´n her», sa vi, når det blåste som verst. Det er et godt og dekkende ord.

«Skautrensken» er litt av det samme, men litt mer spennende. Ut i mars en gang, uten noen fast dato, kommer det også et stormvær. Trærne svaier sterkt og rister av seg tunge snøhauger som river med seg en mengde tørrkvist og bøss, som blir liggende som et svart teppe oppå snøen.

Når det senere på vinteren kommer ny snø, kan vi se den mørke stripa i snølaget når vi måker oss ned. Den svarte stripa markerer at der har vi fått halvparten av den snøen vi skal få den vinteren. Måler vi etter den siste snøen, ser vi at det stemmer, enten det er mye eller lite snø.

Tro det eller ei, man skal ikke kimse av gamle gubber.

Til slutt en liten historie fra Afrika. Tidligere fylkesskogmester i Oppland, Knut Dæhlen, hadde startet et skogplanteprosjekt for å omskape en afrikansk ørken til skog. Etter noen år kom han tilbake for å se på resultatet. Plantingen var så vellykket at nå var det grønt og frodig der det før var tørr sand. Høvdingen var så begeistret at han ga den da unge Dæhlen de beste ord han kunne finne: «Mister Knott (Knut), you are a very old man.»

Av Knut Røsjø

Kommentarer til denne saken