Søndag er det allehelgensdag

Vigdis M. Gjelsvik deklamerer dikt om sorg og håp i både Nittedal og Hakadal kirker førstkommende søndag.

Vigdis M. Gjelsvik deklamerer dikt om sorg og håp i både Nittedal og Hakadal kirker førstkommende søndag.

Søndag 3. november er det igjen allehelgensdag. I kirkene er det blitt en tradisjon å minnes de døde denne dagen, og mange ønsker å tenne lys på kirkegården.

DEL

– Alle er velkommen til kirkene våre denne søndagen. Sorgen og savnet over å miste noen, og behovet for å minnes, vedvarer gjerne i flere år. Kirkene er åpne for alle - også for de som bærer på en skjult sorg, sier soknediakon Randi M. Vilberg.

Menighetene i bygda inviterer til gudstjenester både i Hakadal og Nittedal kirker førstkommende søndag.

Det har gått ut invitasjon i brevs form til alle som har mistet noen av sine nærmeste siden forrige Allehelgensdag, og som har ønsket en kirkelig gravferd.

– Adressatene til brevene er den personen som står som fester av gravstedet. Det kan tenkes at noen har fått denne invitasjonen – men som av forskjellige grunner ikke har ønsket det. Vi beklager i tilfelle det har skjedd, sier soknediakonen.

Under gudstjenestene blir navnene på de som er stedt til hvile siden forrige Allehelgensdag lest opp, og det blir tent bønnelys.

Vigdis M. Gjelsvik deklamerer dikt og tekster om sorg og håp, og mellom lesningene spilles musikkstykker ved Igor Rybak (fiolin) og kantor Tonhild Kråkenes (orgel). For øvrig deltar prester, diakoner og frivillige.

Hakadal kirke vil være åpen for samtale, stillhet og lystenning etter gudstjenesten fram til kl. 15.00. Det blir kirkekaffe i kirkestua etter gudstjenesten.

Nittedal kirkestue vil være åpen for enkel servering, samtale og lystenning i stillerommet fra kl. 15.00 – 17.00.

Begge steder er både frivillige og ansatte til stede.

– Allehelgensdag kan oppleves som en vanskelig dag for mange. Den kan også være en god dag for stillhet og ettertanke. Gjennom gudstjenestene og ved fellesskap ønsker vi at denne dagen kan bli en dag i håpets, fredens og trøstens tegn, avslutter soknediakon Randi M. Vilberg.

Artikkeltags