Røsjø skriver: – Sverre Grimstads nye bok "Nordmarka og Alaska" er, som de tidligere, en flott bok med mange fine bilder. Undertegnede har også fått et lite avsnitt i boka under tittelen "Knut Røsjø forteller".
Begynte tidligere
Her står det først litt om far (som også het Knut). At han var skogbestyrer på Stubdal fra 1927 til 1939, da han flyttet til Hakadal. Det er riktig, men han begynte faktisk allerede i 1919 hos Løvenskiold i Sørkedalen. Han bodde på Venner og var ansatt på kontoret hos forstmester, senere skogsjef, Ove Lange, som bodde og hadde kontor på Solberg gård.
Etter åtte år der ble Stubdal distrikt ledig, og mor, far og min ganske nyfødte søster, Berit, flyttet da dit, hvor jeg ble født i 1930. Like før jul i 1939 flyttet vi til Nesberget i Hakadal, hvor far tok over distriktene Kapelsrud, Kongsvangskog og Svartberget i Lunner etter A. Hilton.
Feil rekkefølge
– Så til "Stokkvedbrua", ved Piperveien, nord for Varpet. Her kommer det et utsagn som skal være fra meg, om meg: "Han forteller at den nye broen ble kalt Stokkvedbrua" og, som vi trodde, ble bygd for å frakte tømmer som kom ned Piperveien til sidesporet på jernbanen. Stokkvedbrua har fått navnet fordi tredekket over jernbjelkene var tre meters stokkeved i jevne dimensjoner, med plankedekke over på langs".
– Da det utsagn som er tillagt meg her er mistolket til det motsatte, finner jeg det nødvendig å gi en orientering, understreker Røsjø.
– Da Gjøvikbanen åpnet i år 1900, ble det også bygd et sidespor for tømmerlasting. I forbindelse med det ble det bygd vei, og bro over Hakadalselva for å få adkomst til skogen i Svartberget og Kapelsrud distrikt, som også omfatter Piperområdet. NSB bruker navnet Varpet sidespor, men til daglig sa vi alltid Varptomta.
– Fra så langt tilbake jeg kan huske fra skogen her, fra like etter krigen, har det aldri blitt nevnt noen "ny bro" her, bare Varpbrua og Stokkvedbrua. Jernbjelkene til Stokkvedbrua ligger her fortsatt, men på grunn av oppbygging av veien, gjengroing og bygging av kontrollstasjonen, er de ikke synlige.
Da Stokkvedbrua ble bygd, eksisterte det heller ingen Pipervei, så her er alt snudd opp ned. Piperveien ble ikke påbegynt før i 1950, og det var på grunn av at den femti år gamle veien, brua og Varptomta lå der at Piperveien startet akkurat her.
Ingen fornminner
– Så litt om steinrøysene ved Nedre Kongsvangskog. Det står i boka at jeg har min egen forklaring på dette. Men jeg har ingen bastant, eller spennende forklaring, men holder meg til naturmetoden.
– Siden dette var en liten plass, måtte det ryddes en mengde stein for å få en liten jordlapp for hest og ku. At røysene skal være graver eller skjule fornminner, som noen antyder, lyder litt vel optimistisk. Jeg forholder meg bare avventende til dette.
– På et så flatt og flomutsatt område er det en naturlov at det må bli mye stein. Når vår-, sommer- eller høstflommen herjer, så vi hører det rumler og ruller, forstår vi at her har det vært mye stein i bevegelse i uminnelige tider, avslutter Knut Røsjø.