Men hvorfor dro jeg til Himalaya?
På den ene siden har jeg en hverdag som ikke byr på store utfordringer. Jeg har det komfortabelt i gode klær og varmt hus. Jeg kan sitte stille i timevis, uten å måtte bevege meg fordi det er kaldt. Jeg har en grei jobb ved siden av å være kunstner.

På den andre siden er dagen fylt av informasjon fra en mengde hold, og er det en stille stund blir det så brutalt at jeg må påføre meg en eller annen underholdning.

Hjelp av Krishna

Og bak i hodet surrer det en tanke om at det er noe jeg ikke ser, og jeg hadde derfor behov for å bli revet ut av tralten. Jeg ønsket å være i en annerledes og vakker natur.

Ashish Krishna, som jeg kjenner gjennom Nittedal Kunstforening, ville hjelpe meg å legge opp en tur i India. Mannen min, Hans, og jeg var i Nepals del av Himalaya for vel 30 år siden, og jeg ønsket å gjenoppleve denne typen natur.

Internett er fine greier. Der fant jeg Langza i Spiti Valley, som ligger i staten Himachal Pradesh, og turen dit ble organisert ved hjelp av Ashishs slektninger i Delhi.

Krevende tur

Jeg pakket varme klær, lerret, pensler, fargepigmenter, kart og kamera og bega meg ut på den lange reisen.

Med fly via Delhi til Chandigarh før den tre dager lange kjørestrekningen på svingete veier opp til Langza. Det ville bli en krevende tur, men jeg lovet meg selv å ta en dag av gangen.

Og det ble krevende. Jeg har vel aldri vært så redd som på de veiene. En-felts vei med møteplasser. Stupbratt ned på én side og delvis overheng på andre siden. Stein som raste ned. Forbikjøringer og rygging som fikk meg til å holde pusten. Samtidig opplevde jeg denne usedvanlig vakre naturen.

Oppfylte forventninger

Den lange krevende reisen ga gevinst. Jeg kom til Langza, som virkelig stod til forventningene.

Langza er et vakkert tettsted som ligger 4.400 meter over havet. På dette pittoreske stedet er det 30 familier i ca 20 hus, en skole, buddhistisk tempel og en Buddha-skulptur. Bygda har dyrkbare områder og er omgitt av snøkledte fjell på seks-sju tusen meter.

Langza er kjent for sine gode økologiske sweet pea. Mens jeg var der nå i oktober forberedte de jordene med å frakte ut møkk fra husdyrene. Familiemedlemmene arbeidet sam-men, og det var fint å se hvor hyggelig de hadde det tross det fysisk tunge arbeidet.

Hardt arbeid

De mindre ungene fikk med jubelrop ri i galopp på eslene. Jeg var imponert over hvor sterke disse unge jentene og guttene var. Og selv kvinner og menn på 70 år var sentrale i arbeidet.

Arbeidet startet ved soloppgang. Da skulle kyr, sauer og geiter på beite. Så var det bæring av vann, jobbing på jordene, vasking av klær ved vannposten og annet arbeid til sola gikk ned.

De dyrket bygg til eget bruk, og av melk lagde de smør, ost og yoghurt. Kjøtt hadde de fra sau, geit og jakokse.

Invitert i bryllup

Da arbeidet på jordene nærmest var avsluttet, var det tid for fest. Jeg ble invitert til bryllup i Pin Valley.
Musikerne som innledet festen hadde fine hatter og frakker pyntet med skinnkanter og silke. Jeg danset med dem der de spilte i mørket mellom høye fjell. De smilte vennlig til meg der jeg prøvde å danse som dem - og jeg følte tilhørighet.

Over 7.000 meter

På mine turer i Langza så jeg det høyeste fjellet, Chau Chau Kang Nalda på over 7.000 meter over havet.

Opp dit kunne jeg ikke gå, men jeg var på en topp som var 4.700 meter. Og på siste etappe på skaresnø måtte jeg stoppe hver tiende meter for å puste på grunn av den tynne lufta.

På toppen svevde det syv ørner over meg. For en lykke!

Koblet bort støy

Jeg kom inn i maleprosessen. Forberedelsene krever at jeg får koblet bort støy, krav og forventninger. Jeg hadde verken nett eller telefonkontakt, og kunne meditere uten å bli forstyrret.

Det å leve slik tett på livet – være usikker, redd, kald, og så i neste øyeblikk nyte en varm kopp te, gjør at jeg føler at jeg er nær livet. Jeg er da mer enn mine tanker. Tankene, mener jeg, er begrenset i forhold til sjelens visdom. Jeg har mer kontakt med mitt høyere jeg, eller magefølelsen – som noen kaller det.

Bilde i naturen

Mitt prosjekt er å hente inspirasjon fra naturen, male og så sette bildet tilbake til naturen. I Langza fikk jeg med meg noen av innbyggerne. De bar bildene og jeg tok bilde av dem.

De ble en form for performance, og innbyggerne fikk på den måten en liten utstilling som takk for at de tok så godt imot meg. Abstrakt kunst er ikke så lett tilgjengelig hvis man er uvant med det, men innbyggerne var strålende entusiastiske.

Tre uker gikk raskt

Etter tre uker var det vemodig å ta farvel. Det var usikkert om jeg kom meg ned hvis det kom for mye snø. Men det hadde ikke vært noe problem, for jeg var velkommen til å være der helt til våren.