Gå til sidens hovedinnhold

Flott konsert burde engasjert flere

Caledonia Jazzband er etter min mening ett av de aller mest spennende bandene i landet. I alle fall for oss som liker den gamle jazzen som hadde sitt utspring i New Orleans.

Lager du en miks av tyske marsjer, afrikanske og sydamerikanske rytmer og blander inn litt swing, så begynner det å nærme seg den fascinerende, rullende New Orleans-rytmen. Da er det omtrent umulig å sitte stille, og smilet brer seg nesten rundt hele hodet. I alle fall for min egen del.

Burde kommet flere

Likevel ble denne kvelden også litt trist for meg. Av en eller annen grunn kom det bare ca. 30 gjester for å høre bandet. De burde trukket minst det dobbelte! Og så må jeg innrømme at frykten for at dette kanskje blir den nest siste konserten i klubbens lange historie ga meg en stor klump i halsen.

Bandet består av Carl Petter Opsahl (klarinett, bassklarinett og hyggelig prat mellom låtene), Eistein Huseby (trombone), Anders Aarum (el-piano), Eivind Ellingsen (gitar), Christian Frank fra Hakadal (bass og tuba), samt Bjørn Olufsen (trommer). Både Eivind og Eistein synger og korer, og det gjør de veldig bra. Alle seks byr på den ene spennende soloen etter den andre, og spillegleden boblet så de tre i front på scenen både danset og hoppet.

Egne låter

Første sett startet med en låt som er mest kjent med Fats Domino (født i New Orleans, naturlig nok!), «I´m walking». Men både Carl Petter og Eistein komponerer fine, egne låter. Vi fikk høre Carl Petters gyngende «Freedom», som er en hyldest til Nelson Mandela, og senere spilte de Eisteins komposisjon «My Stockholm» med blanding av diverse rytmer. Vi fikk også høre Carl Petters «Nardus», en langsom og vakker melodi med nesten trolske klanger.

Trampeklapp

Andre sett startet med Carl Petters «The blue Tree», en swingende shuffle med kjempefin bassgang gjennom hele låten. «Mama Rosin» i cajunrytme ga trampeklapp fra publikum og under sprelske «Chicken» kokte det i salen av karnevalrytmer og danseglede.

Etter ønske fra salen fikk vi «When the Saints» som siste låt med en veldig spennende trommesolo, men naturlig nok nektet publikum å slippe bandet av scenen, så vi fikk også den swingende låten «Caledonien» som ekstranummer.

Jeg må innrømme at jeg var temmelig nær himmelen i disse to timene. Det er å håpe at resten av publikum følte det samme.

Kommentarer til denne saken