– Neimen, der ramlet kakestykket ditt over ende. Da blir du ikke gift, Margit, sier Mette Stuve på Skytta Bo og Servicesenter. – Det er helt greit. Er ikke noe hast med det vettu, smeller det fra jubilanten før latteren triller mellom porselen og feststemte damer.

Det er den siste dagen i juli og Margit Iversen runder 104 år. Hun er Nittedals eldste innbygger, og også blant de muntreste.
Marsipankake og ordførerbesøk fungerer så visst ikke som noen festbrems.

Stemmerett og stemmeprakt
Margit er født i 1908, fem år før kvinner fikk stemmerett i dette landet. Selv har hun brukt stemmen hele livet. Sangstemmen vel å merke.
Musikaliteten har ligget i blodet fra barnsbeina av.

– Jeg var nok ikke noe skolelys, men sang og musikk kunne jeg, så det var alltid jeg som måtte synge opp. Læreren stakkar, hun hadde ikke særlig sangstemme, sier Margit med glimt i det blå blikket. Hun mimrer gjerne om dagene på Tøyen skole. Ikke minst sangminnene.

– Jeg har det fra faren min, understreker jubilanten. Forteller om en pappa som spilte piano for Oslo Kinematografer. Det var den tiden da det var stumfilm, og pianisten besørget alle lydbølgene i kinosalen.

Selv er hun født og oppvokst på Enerhaugen, har opplevd to verdenskriger og en formidabel utvikling av velferdsstaten. Svigerfamilien hadde hytte på Rotnes i Nittedal, og slik gikk det til at Margit etter hvert flyttet hit. Margit og mannen fikk en datter.

– Jeg hadde ikke tid til mer enn én, smiler hun. I dag kan hun plusse på med fire barnebarn og ti oldebarn.

– Veldig søte oldebarn, sier Margit og blir myk i stemmen.

Aviser og freske fraspark
Margit Iversen er godt oppdatert på nyhetsbildet. Hver dag pløyer hun gjennom Aftenposten og Verdens Gang.

– Leser du sporten også? spør ordfører Hilde Thorkildsen.

– Ja, erru gærn. Jeg elsker fotball, sier Margit med en hjertelig latter. Betror oss at hun får med seg mye sport på tv også. Mette Stuve som jobber på Skytta roser også Margits innsats for å glede de andre beboerne med sin musikk.

– Jo, jeg går bare bort til pianoet og spiller litt.

– Hva spiller du da?

– Alt mulig. Tar det etter dagsformen. Spiller helt vilt! Musikken ligger i fingra vet du, sier hun og holde fram sine ti tryllestaver. Litt mer skrukkete enn før, men fremdeles godvenner med tangentene. Margit har aldri lært noter, men har et gehør mange ville misunt henne.

– De som er her på Skytta setter pris på litt musikk. Ja, en av gutta pleier å sette seg helt inntil pianoet, forteller Margit. Hun kaller alle mannlige beboere på bo og servicesenteret for «gutter» og er de i 70-årene «smågutter». Som 104-åring er hun i sin fulle rett til det.

Sang med Wenche Foss
Blikket bak brilleglassene er årvåkent, men hørselen er ikke hva den en gang var. Ordfører Hilde Thorkildsen lener seg derfor over mot Margits øre for å spørre hva oppskriften er.

– Oppskriften?

– Ja, hva er oppskriften for å leve et langt og godt liv?

– Det er arbeid det. Mye arbeid, sier 104-åringen og legger hånden sin på ordførerens arm. Forteller om morens skrantende helse som gjorde at hun selv måtte trå til. Allerede som niåring steppet Margit inn i morens vaskejobb støtt og stadig.

Som voksen var det sangen som ble levebrødet. Margit sang i begravelser på dagtid og på opera- og teaterscenen om kvelden.  – Det var jobben min det, sier damen som har jobbet med størrelser som Wenche Foss, Rolf Søder, Leif Juster og Erna Skaug. Sistnevnte også bosatt i Nittedal.

– Hva likte du best å synge da?

– Jeg var kanskje aller mest glad i operetter, sier hun etter en munnfull kaffe og noen sekunders tenkepause.

Gull i minnebanken
Margit virker å ha en uuttømmelig kilde av gode historier på lager. Alltid ledsaget av en hjertelig latter og glimt i øyet. Oppveksten på Enerhaugen, sangoppdrag på Blå Kors og Nationaltheatret; Margit deler raust av gullet fra egen minnebank. Hun skraper kremrester av porselenet og smiler med hele ansiktet.

– Jeg liker bløtkake. Er ikke så ofte man får det lenger.

Margit skal snart inn igjen i serviceleiligheten sin som hun har bodd i de siste fem årene. Det ryktes om mer besøk, så marsipankaken skal nok få bein å gå på.

Margrethe Wollum kommer bortom bordet og gratulerer fru Iversen. Bygdas eldste og også blant landets virkelige seniorer. Hvordan føles det?

– Jo, jeg blir visst voksen jente i dag. 104 år. Du verden som tiden går gitt!