Vandregruppa i Nittedaljoggen ga også god trening. Lederen sørget for et fint program med «høydetrening» for meg, vi peste oss oppover alt som var av motbakker rundt Sørli!
I høst reiste jeg til Kathmandu i Nepal sammen med tre andre damer. Gruppen besto av Kjersti - datteren min på 32, hennes jevngamle venninne - Randi, Eva på 66 og undertegnede på 62 år. Vi var klare for eventyret; en fottur gjennom Annapurna-massivet i Himalaya.
 

Gjennom gamle

kongedømmer

Lørdag, 3. oktober: Vi dro av sted sammen med guiden Puru og bærerne Chandra og Uttam, alle fra reisebyrået i Kathmandu. Etter fem timers biltur kom vi til Besisahar, utgangspunktet for fotturen.

Vandringsleden følger elven Marsyangdi gjennom et dalføre nord- og vestover gjennom Annapurna-massivet. Vi startet på vel 700 m, og i løpet av de 11 neste dagene skulle vi bevege oss oppover til verdens største fjellpass, Thorung La, 5.416 m. Det spesielle med denne ruten er at en hele tiden følger den mange hundreårige ferdselsåren mellom Nepal, det gamle kongedømmet Mustang og Tibet-platået. Vi går gjennom landsbyer og møter mennesker som lever her. I tillegg til naturopplevelsen får en et innblikk i en annen kultur og ser hvordan folk lever under andre vilkår.
 

Eva får en dytt

Søndag, 4. oktober: Vi overnattet i landsbyen Bhulbule. Eva og jeg delte rom, Randi og Kjersti et annet. Gode senger med skumgummimadrasser - soveposer hadde vi med. Etter en fin tur kom vi fram til målet for dagen. Middagen spiste vi utendørs i sola. Vi kunne velge blant flere vegetarretter og supper. Kjersti og Randi valgte som regel Dal Bhat, nasjonalretten i Nepal. Den består av ris, linsesuppe og en skål med grønnsaker.

Mandag, 5. oktober: Havregrøt og omelett til frokost, etterpå bar det ut på stien igjen. I dag møtte vi karavaner med fullastede bøfler og esler, og Eva ble puffet av veien av en bøffel! Puru var raskt på pletten og fikk henne opp igjen. Vi fikk beskjed om å la dyrene få god plass til å passere oss, og helst på yttersiden. Høyere opp ville vi møte jakokser, da var det viktig å ta hensyn.
 

Dårlig vær og uhell

Tirsdag 6. oktober: Det regnet, noe som var mot normalt på denne tiden av året. Vi passerte et stort skredområde. Steinmasser hadde for få år siden begravd flere hus og mange hadde omkommet. Da vi skulle ned en bratt steintrapp fra kafèen hvor vi spiste lunsj, skled Kjersti og slo halebeinet. Smertene gjorde det tungt å gå, men viljestyrke og godt humør hjalp henne videre. Da vi nådde fram til målet vårt for dagen, var Puru redd for flere uhell, for den bratte tretrappa opp til rommene våre var sleip av regnet. Han fikk tak i vedstykker og spikret fast et stykke på hvert trinn slik at vi ikke skulle skli.

Onsdag 7. oktober: Mer regn, i ekstreme former. Umulig å fortsette, for flommen hadde tatt brua vi skulle krysse!

Brattere bakker

Torsdag 8. oktober: Oppholdsvær. Kjersti hadde spådd at ny bru ble fikset med en gang regnet ga seg, alle var avhengige av ferdselsåren gjennom dalen, her skjer all varetransport. Kjersti fikk rett. Straks regnet stoppet, dro dugnadsvillige menn ut med enkelt verktøy. De hogget trær og laget ny bru over den strie elva. En politimann var på inspeksjon, og allerede tidlig på morgenen var den nye brua godkjent.
Bakkene ble brattere og utsikten flottere. Vi passerte 2.469 meter, og fortalte Puru at vi nå var like høyt som Norges høyeste fjell. Men flere skyer kom på himmelen, og snart øste det ned igjen. Ville snøen hindre oss i å gå over passet?

Puru var litt urolig med tanke på gjennomføringen av turen. Nedbør som falt som regn her i ”lavlandet”, falt som snø høyere oppe. Vi møtte folk som hadde snudd, de hadde gitt opp å krysse passet på grunn av snø. Hvis ikke det nå sluttet å regne, kunne det bli problemer også for oss.

Solnedgang over Gangapurna

Fredag 9. oktober: Strålende sol og kjempene rundt oss viste seg i all sin prakt. Flott tur oppover. Varmt om formiddagen, men kald vind da vi kom fram til Pisang. Vi fikk rom et sted hvor de ikke hadde kokk, det var ingen hindring. Råvarene var på kjøkkenet og Puru lagde mat til oss!

Lørdag 10. oktober: Vandring gjennom furuskog og fantastisk utsikt mot Annapurna II, 7.939 m og Annapurna III, 7.555 m. Videre til Manang, men ingen ledige rom. Puru løp til neste landsby og fant husvære til oss hos en hyggelig dame i Tengu. Det ble et flott opphold i Tengu. Vi satt ute med en kald øl og så sola gå ned bak Gangapurna, 7.454 meter. Vi fikk varmt vann å vaske oss med, og oppstilt på rad og rekke tok Puru fatt på å vaske oss i håret.
Om kvelden fikk vi komme inn i ”privaten”, et rom som var både kjøkken, stue og soverom. Vi satt ved ovnen mens Didi lagde grønnsaksuppe til oss. Didi betyr ”søster” og er kjælenavn for snille damer, et uttrykk for at du gjerne inkluderer henne i din familie.

VI merker høyden

Søndag 11. oktober: Vi begynner å merke høyden. Før vi tok farvel utstyrte Didi oss med bønneskjerf, som betyr lykke på ferden. Vi kunne nok trenge det, nå som vi nærmet oss passet.

Vi kom opp i 4.250 meter, og fikk rom i ”Snowland Hotell”.  Det var kaldt, både ute og inne. Kjersti og Randi kjente et trykk oppå hodet. Var det høydesyke? For sikkerhets skyld tok vi to tabletter. Høydesyke kan være farlig hvis en ikke tar hensyn til signalene. Ved hodepine og kvalme bør en gå ned noen hundre meter og bruke lenger tid på å akklimatisere seg. Høydesyke kan føre til at en mister orienteringsevnen og omkommer. I snitt dør to mennesker i året på vei over passet vi skulle krysse. De fleste får symptomer, kroppen jobber for å takle forholdene. Vi merket det først og fremst ved at matlysten forsvant. Vi hadde problemer med å sove, og merket at hjertet dunket litt ekstra.

Mandag 12. oktober: Vi skulle opp 600 høydemeter til High Camp, det siste overnattingsstedet før passet. Puru løp i forveien for å få plass, det er få rom som leies ut her. Han skaffet oss to greie rom, men Puru selv og bærerne våre måtte ta til takke med å overnatte i en sovesal der det ikke var tepper nok til alle…
 

Over passet

Tirsdag 13. oktober: Opp kl. 04.00. Ingen frokost, men vi tvang i oss en kjeks. Ca. 10 minusgrader og mørkt ute, bare stjernene og månen lyste over svære, hvite fjell. Vi skulle opp de siste 600 høydemeterne til passet, Thorung La, det høyeste punktet på turen, 5.416 m. Vi brukte lang tid, 20 skritt og så en pust i bakken. For å få inn mest mulig surstoff, pustet vi med åpen munn.

Så var vi oppe - idet sola sto opp fikk vi et fantastisk skue utover fjellheimen. På den andre siden åpenbarte det enorme fjellet, Dhaulagiri seg, 8.167 m. Vi så ut over den tibetanske høysletten og det gamle kongeriket Øvre Mustang, som har vært et lukket område for inntil få år siden. Gleden var stor over at vi hadde nådd målet, og det ble fotografering før vi begynte nedstigningen på den andre siden. Vi skulle ned 1.700 m til byen, Muktinath, med hellige kilder og et flott tempel.

Her avsluttet vi fotturen og kjørte jeep videre til Jomsom. I Jomsom hadde vi det siste måltidet med Chandra og Uttam. Vi samlet sammen en bra sum med tips til bærerne og guiden vår. De fikk også overta en god del utstyr og klær, noe som var populært. Fra Jomsom tok vi et småfly langs hele tinderekken som vi hadde gått langs, til byen Pokhara, sør for Himalaya-fjellene.

I Pokhara sa vi adjø til Puru, vår følgesvenn og hjelper. Han hadde ledet oss over strie elver, holdt oss i hånden hvis vi trengte støtte og fortalt oss om landet og folket sitt. Han var bare 29 år, men hadde mye visdom og mange gode verdier å formidle videre. Vi ønsket ham lykke til, og håper det beste for ham, de snille bærerne våre og for det strevsomme og vennlige folket i Nepal.

Tips til andre Himalaya-farere

• De beste periodene for fjellturer i Himalaya er oktober/november og mars/april.

• De fleste dagene startet vi å gå ca. kl. 08 og var fremme ved 15-tida, inkludert lang lunsjpause.

• Reisebyrået som vi brukte i Kathmandu: Explore Alpine Adventure Ltd. (www.explorealpinenepal.com)

• Fly med Gulf-air tur-retur Kathmandu: 7.000 kroner

• Vi betalte 300 kroner døgnet per person. Prisen inkluderte overnatting, mat, guide og bærere, samt reise fra Kathmandu til utgangspunktet for fotturen og tilbake igjen. I tillegg betalte vi for all drikke og for annet vi kjøpte underveis og opphold i Kathmandu.